à bli sittende fast i heisen, om enn bare i noen fÄ minutter, er en skremmende tanke for mange. Begynner vi Ä snakke timer kan det godt vÊre enkelte fÄr pustevansker. Viktigheten av Ä ha en toveis alarm koblet mot en godkjent alarmsentral er essensiell og en heiseiers ansvar. Artikkelen, sakset fra Dagbladet, er noen Är gammel men like aktuell i dag. Er du usikker pÄ hva som skal til for Ä fÄ orden pÄ din heisalarm sÄ ta kontakt!

I 1999 tilbrakte Nicholas White nesten to dÞgn i en heis i en 205 meter og 51 etasjer hÞy skyskraper i New York, noe som kan gi selv de mest hardbarkede svette hÄndflater og antydninger til klaustrofobi.
Etter de 41 timene ble livet til White aldri det samme igjen.
Tok en rĂžyk
Amerikaneren jobbet som produksjonssjef for avisa Business Week, og hadde vÊrt ute og tatt en rÞyk, da han skulle ta heisen tilbake igjen til kontoret for Ä avslutte arbeidet fÞr helga. Det var fredag. IfÞlge sin egen beretning om hva som skjedde, passerte han den samme vaskemannen han hadde passert regelmessig de siste 15 Ära, fÞr han trykket pÄ etasjeknappen i det lille, firkanta rommet hvor han ufrivillig skulle tilbringe de neste altfor mange timene.
I en tekst han skrev selv mange Är seinere (2009), og som ble publisert i flere aviser, inkludert Daily Mail og Financial Times, beskrev han de fÞrste minuttene av hendelsen slik:
â PĂ„ vei opp til min etasje kjente jeg plutselig et rykk, hvorpĂ„ lysene nesten forsvant et lite sekund. Jeg innsĂ„ raskt at heisen hadde stoppet, sĂ„ jeg trykket pĂ„ alarmen. Det fĂžrste jeg tenkte var at dette var upraktisk.
Det skulle vise seg Ä vÊre en sÊrdeles stor underdrivelse. Klokka var rundt elleve pÄ kvelden, og 34-Äringen satt plutselig fast i heisen i den 51 etasjer hÞye skyskraperen. Fordi heisen var en ekspressheis, fantes det ikke noen stoppesteder fÞr den 39. etasjen. BrÄstoppen inntraff i ingenmannsland i den store bygningen, det var altsÄ nesten midnatt fÞr helga tok til. Whites trykk pÄ alarmknappen fÞrte ikke til noen respons, og etter en liten stund trykket han igjen pÄ alarmknappen.
Det burde vel hjelpe?
Alarm til ingen nytte
Alarmen var lokalisert pÄ toppen av heisen, og med sÄ stor avstand bÄde til nÊrmeste Þverste stopp og nÊrmeste laveste stopp, ringte ikke alarmen for sÄ veldig mange andre enn Nicholas White.

Etter hvert som den nÄ innelÄste personen innsÄ at alarmen ikke ville alarmere noen, og han var for flau til Ä begynne Ä rope, lot han simpelthen alarmen ringe.Etter hvert som den nÄ innelÄste personen innsÄ at alarmen ikke ville alarmere noen, og han var for flau til Ä begynne Ä rope, lot han simpelthen alarmen ringe.
Mens tida gikk, gikk ogsÄ White. Rundt og rundt og rundt i den lille boksen, som bare skulle vÊre et midlertidig stopp pÄ vei opp til kontoret, fÞr han avsluttet ukas jobbgjerning, og dro hjem. Mens han gikk bestemte han seg for Ä forholde seg rolig til det som skjedde, eller ikke skjedde, rundt ham. Han skulle vÊre en eksemplarisk ansatt, en som forholdt seg avmÄlt og rolig til denne midlertidige, ufrivillige pausen pÄ vei inn mot helga, sÄ nÄr noen endelig fant ham hadde han verken utsatt seg selv for fare, eller Þdelagt noe av omgivelsene rundt seg.
Alarmlyden fortsatte. Det tok ikke lang tid fÞr White begynte Ä tenke pÄ dÞden.
Hva hvis ingen oppdager meg fĂžr mandag morgen? Jeg forsĂžkte Ă„ holde tanken borte fra hodet, men dess lenger alarmen ringte uten at noen svarte, jo mer insisterende ble bildet av meg selv liggende dĂžd i en heis, skriver White.
32 heiser
Kronargumentet for hvor trygt det er Ä fly, er Ä sammenlikne med hvor lite trygt det er Ä kjÞre bil. Du skal fly svÊrt lenge fÞr du, statistisk sett, ender i en alvorlig ulykke. PÄ samme mÄte regnes det Ä ta heisen for Ä vÊre en sÊrdeles liten risikofylt aktivitet.
Amerikansk statistikk viser at rundt 26-30 personer hvert Ă„r omkommer i heis-relaterte ulykker – det er i hovedsak folk som arbeider med heisen som rammes -, mens rundt 17 000 Ă„rlig blir alvorlig skadet.
Nicholas White hadde i utgangspunktet ikke sÄ mye Ä frykte. Han var bare sÄ uheldig Ä mÞte en heis som valgte Ä resignere pÄ det kanskje verst tenkelige tidspunktet. Bygningen hadde knapt noen helgebemanning Ä snakke om, og i tillegg til heisen White allerede okkuperte, fantes det 31 andre heiser som hver dag fraktet tusenvis av mennesker opp og ned i skyskraperen.
PÄ utsiden var det ingen som ventet pÄ den etter hvert mer og mer utÄlmodige produksjonssjefen. White hadde ikke gjort noen avtaler for helga, ikke engang med kjÊresten.
Det finnes overvÄkningskamera i alle heisene i Whites tidligere kontorbygg, og det finnes opptak av White som dokumenterer alle de 41 timene han tilbrakte i den defekte metallbeholderen.
Opptakene viser ogsÄ at vedlikeholdsarbeidere, 11 timer etter at Whites mareritt i heis 30 startet, jobber med heis 29, 31 og 32, uten at noen av dem oppdager White. De samme bildene som finnes pÄ overvÄkningsopptakene har naturlig nok vÊrt tilgjengelig i sanntid for vaktmannskapene i bygget, men heller ikke de la merke til at noen var i ferd med Ä miste helt oversikten over sin egen situasjon.
â Jeg klatret opp langs sidene pĂ„ heisen for Ă„ Ă„pne luka i heistaket. Jeg visste det ville vĂŠre farlig Ă„ forlate heisen, men jeg var desperat og brydde meg ikke. Men luka var lĂ„st. Jeg la meg ned pĂ„ gulvet, beseiret. Tankene pĂ„ en langsom dĂžd begynte igjen Ă„ spise meg opp innenfra, skriver White i sin egen beretning.
Oppdaget
Han trakk heisdÞrene fra hverandre og urinerte ned i heissjakten, kanskje noen ville oppdage drÄpene i lobbyen? Men, nei. Til slutt mistet han oversikten over nÄr pÄ dÞgnet det var, han la seg ned for Ä sove pÄ det harde gulvet, og brukte skoene som pute, mens lommeboka ble lagt over Þynene for Ä stenge noe av heislyset ute.
IfĂžlge The New Yorker var marerittet over nesten like plutselig som det begynte.
– Er det noen der?
Stemmen over hĂžyttaleranlegget vekket White fra sĂžvnen.
Ja, svarte han.
– Hva gjĂžr du der inne?
Til tross for Whites forklaringer, tok sikkerhetsvakten ham for Ă„ vĂŠre en inntrenger. FĂ„ meg til helvete ut herfra, ropte White tilbake.
Etter Ă„ ha blitt hentet ut fra heisen var det fĂžrste Ăžnsket hans en Ăžl. De 41 timene uten drikke hadde gjort White dehydrert, og han skulle tross alt drukket Ăžl med noen venner samme fredagen som heisen stoppet.
Ădelagt
Livet etterpÄ ble aldri det samme for Nicholas White. Overbevist av ivrige advokater om at han kunne fÄ sÄ mye som 15 millioner dollar i erstatning fra eierne av skyskraperen hvis han bare saksÞkte dem, gikk han aldri tilbake til sin tidligere arbeidsgiver.
Rettssaken begynte ikke fÞr 2004, og saken turnerte rettsvesenet i fire Är fÞr dommen falt. White og hans advokater krevde opprinnelig 25 millioner dollar, men endte opp med et belÞp langt under det. White har ikke lov Ä si nÞyaktig hvor mye han fikk, men har tidligere skrevet det var en sum som «sÄ vidt oversteg seks siffer» (i dollar journ.anm.).
â Livet mitt var bra fĂžr alt oppstyret, men jeg gikk for de store pengene og Ăždela alt, skrev White ti Ă„r etter hendelsen. Da hadde det for lengst blitt slutt med kjĂŠresten, og han hadde vĂŠrt arbeidsledig i alle Ă„rene etter heisstoppen. Likevel la han aldri skylda pĂ„ heisen.
â Det var ikke heisen som Ăždela livet mitt. Det var jeg selv. Advokatene snakket om millioner, og jeg lot meg rive med.
Kilder: Daily Mail, Wikipedia, Gawker, New Yorker, NBC, BBC, ABC, Dagbladet

Legg igjen en kommentar