Å bli sittende fast i heisen, om enn bare i noen få minutter, er en skremmende tanke for mange. Begynner vi å snakke timer kan det godt være enkelte får pustevansker. Viktigheten av å ha en toveis alarm koblet mot en godkjent alarmsentral er essensiell og en heiseiers ansvar. Artikkelen, sakset fra Dagbladet, er noen år gammel men like aktuell i dag. Er du usikker på hva som skal til for å få orden på din heisalarm så ta kontakt!
I 1999 tilbrakte Nicholas White nesten to døgn i en heis i en 205 meter og 51 etasjer høy skyskraper i New York, noe som kan gi selv de mest hardbarkede svette håndflater og antydninger til klaustrofobi.
Etter de 41 timene ble livet til White aldri det samme igjen.
Tok en røyk
Amerikaneren jobbet som produksjonssjef for avisa Business Week, og hadde vært ute og tatt en røyk, da han skulle ta heisen tilbake igjen til kontoret for å avslutte arbeidet før helga. Det var fredag. Ifølge sin egen beretning om hva som skjedde, passerte han den samme vaskemannen han hadde passert regelmessig de siste 15 åra, før han trykket på etasjeknappen i det lille, firkanta rommet hvor han ufrivillig skulle tilbringe de neste altfor mange timene.
I en tekst han skrev selv mange år seinere (2009), og som ble publisert i flere aviser, inkludert Daily Mail og Financial Times, beskrev han de første minuttene av hendelsen slik:
– På vei opp til min etasje kjente jeg plutselig et rykk, hvorpå lysene nesten forsvant et lite sekund. Jeg innså raskt at heisen hadde stoppet, så jeg trykket på alarmen. Det første jeg tenkte var at dette var upraktisk.
Det skulle vise seg å være en særdeles stor underdrivelse. Klokka var rundt elleve på kvelden, og 34-åringen satt plutselig fast i heisen i den 51 etasjer høye skyskraperen. Fordi heisen var en ekspressheis, fantes det ikke noen stoppesteder før den 39. etasjen. Bråstoppen inntraff i ingenmannsland i den store bygningen, det var altså nesten midnatt før helga tok til. Whites trykk på alarmknappen førte ikke til noen respons, og etter en liten stund trykket han igjen på alarmknappen.
Det burde vel hjelpe?
Alarm til ingen nytte
Alarmen var lokalisert på toppen av heisen, og med så stor avstand både til nærmeste øverste stopp og nærmeste laveste stopp, ringte ikke alarmen for så veldig mange andre enn Nicholas White.
Etter hvert som den nå innelåste personen innså at alarmen ikke ville alarmere noen, og han var for flau til å begynne å rope, lot han simpelthen alarmen ringe.Etter hvert som den nå innelåste personen innså at alarmen ikke ville alarmere noen, og han var for flau til å begynne å rope, lot han simpelthen alarmen ringe.
Mens tida gikk, gikk også White. Rundt og rundt og rundt i den lille boksen, som bare skulle være et midlertidig stopp på vei opp til kontoret, før han avsluttet ukas jobbgjerning, og dro hjem. Mens han gikk bestemte han seg for å forholde seg rolig til det som skjedde, eller ikke skjedde, rundt ham. Han skulle være en eksemplarisk ansatt, en som forholdt seg avmålt og rolig til denne midlertidige, ufrivillige pausen på vei inn mot helga, så når noen endelig fant ham hadde han verken utsatt seg selv for fare, eller ødelagt noe av omgivelsene rundt seg.
Alarmlyden fortsatte. Det tok ikke lang tid før White begynte å tenke på døden.
Hva hvis ingen oppdager meg før mandag morgen? Jeg forsøkte å holde tanken borte fra hodet, men dess lenger alarmen ringte uten at noen svarte, jo mer insisterende ble bildet av meg selv liggende død i en heis, skriver White.
32 heiser
Kronargumentet for hvor trygt det er å fly, er å sammenlikne med hvor lite trygt det er å kjøre bil. Du skal fly svært lenge før du, statistisk sett, ender i en alvorlig ulykke. På samme måte regnes det å ta heisen for å være en særdeles liten risikofylt aktivitet.
Amerikansk statistikk viser at rundt 26-30 personer hvert år omkommer i heis-relaterte ulykker – det er i hovedsak folk som arbeider med heisen som rammes -, mens rundt 17 000 årlig blir alvorlig skadet.
Nicholas White hadde i utgangspunktet ikke så mye å frykte. Han var bare så uheldig å møte en heis som valgte å resignere på det kanskje verst tenkelige tidspunktet. Bygningen hadde knapt noen helgebemanning å snakke om, og i tillegg til heisen White allerede okkuperte, fantes det 31 andre heiser som hver dag fraktet tusenvis av mennesker opp og ned i skyskraperen.
På utsiden var det ingen som ventet på den etter hvert mer og mer utålmodige produksjonssjefen. White hadde ikke gjort noen avtaler for helga, ikke engang med kjæresten.
Det finnes overvåkningskamera i alle heisene i Whites tidligere kontorbygg, og det finnes opptak av White som dokumenterer alle de 41 timene han tilbrakte i den defekte metallbeholderen.
Opptakene viser også at vedlikeholdsarbeidere, 11 timer etter at Whites mareritt i heis 30 startet, jobber med heis 29, 31 og 32, uten at noen av dem oppdager White. De samme bildene som finnes på overvåkningsopptakene har naturlig nok vært tilgjengelig i sanntid for vaktmannskapene i bygget, men heller ikke de la merke til at noen var i ferd med å miste helt oversikten over sin egen situasjon.
– Jeg klatret opp langs sidene på heisen for å åpne luka i heistaket. Jeg visste det ville være farlig å forlate heisen, men jeg var desperat og brydde meg ikke. Men luka var låst. Jeg la meg ned på gulvet, beseiret. Tankene på en langsom død begynte igjen å spise meg opp innenfra, skriver White i sin egen beretning.
Oppdaget
Han trakk heisdørene fra hverandre og urinerte ned i heissjakten, kanskje noen ville oppdage dråpene i lobbyen? Men, nei. Til slutt mistet han oversikten over når på døgnet det var, han la seg ned for å sove på det harde gulvet, og brukte skoene som pute, mens lommeboka ble lagt over øynene for å stenge noe av heislyset ute.
Ifølge The New Yorker var marerittet over nesten like plutselig som det begynte.
– Er det noen der?
Stemmen over høyttaleranlegget vekket White fra søvnen.
Ja, svarte han.
– Hva gjør du der inne?
Til tross for Whites forklaringer, tok sikkerhetsvakten ham for å være en inntrenger. Få meg til helvete ut herfra, ropte White tilbake.
Etter å ha blitt hentet ut fra heisen var det første ønsket hans en øl. De 41 timene uten drikke hadde gjort White dehydrert, og han skulle tross alt drukket øl med noen venner samme fredagen som heisen stoppet.
Ødelagt
Livet etterpå ble aldri det samme for Nicholas White. Overbevist av ivrige advokater om at han kunne få så mye som 15 millioner dollar i erstatning fra eierne av skyskraperen hvis han bare saksøkte dem, gikk han aldri tilbake til sin tidligere arbeidsgiver.
Rettssaken begynte ikke før 2004, og saken turnerte rettsvesenet i fire år før dommen falt. White og hans advokater krevde opprinnelig 25 millioner dollar, men endte opp med et beløp langt under det. White har ikke lov å si nøyaktig hvor mye han fikk, men har tidligere skrevet det var en sum som «så vidt oversteg seks siffer» (i dollar journ.anm.).
– Livet mitt var bra før alt oppstyret, men jeg gikk for de store pengene og ødela alt, skrev White ti år etter hendelsen. Da hadde det for lengst blitt slutt med kjæresten, og han hadde vært arbeidsledig i alle årene etter heisstoppen. Likevel la han aldri skylda på heisen.
– Det var ikke heisen som ødela livet mitt. Det var jeg selv. Advokatene snakket om millioner, og jeg lot meg rive med.
Kilder: Daily Mail, Wikipedia, Gawker, New Yorker, NBC, BBC, ABC, Dagbladet
Legg igjen en kommentar